Hvilke stemmer lytter du til?

Den siste uka har stått i utviklingens tegn. Prosjekter som har kommet i gang, har begynt å høste fruktene av innsatsen man har lagt ned, og andre prosjekter som har vært underveis ser snart dagens lys. Og det hører med historien at noen prosjekter kanskje ikke er modne enda, og vil få ligge i fred en stund til.

Mange kloke røster har rådet meg mer enn en gang, om å begrense hva jeg går inn i eller markedsfører meg under. Og jeg hadde mest sannsynlig tjent en del på å lytte til disse rådene, om jeg var opptatt av kortsiktig og utelukkende økonomisk gevinst. Men den aller største grunnen til at jeg nå har satset 100% for egen maskin, er nettopp mulighetene for å få lov å leke fritt, og utforske nye sider ved meg selv og min praksis.

Tro til dette prosjektet, har jeg til nå fått lov å spille litt ball med min sønn i utviklingen av vår fotballpodkast, med søkelys på motivasjon og relasjon. Denne helgen lanserer jeg min andre podkast på noen få måneder, sammen med profesjonsveileder Inger Cecilie Rise. Podkasten «Å vera i livet» skal handle om det å leve godt med det som skjer, mens livet skjer. Vi ønsker å åpne rommet for utforsking, refleksjon, nysgjerrighet og undring, og ta lytterne våre med på en reise uten annen destinasjon enn å bli klokere på oss selv i møte med livet og relasjonene i det. Det har gått helt inflasjon i podkaster de senere år,  og dette er nok en ganske annerledes podkast i forhold til det som når de største massene. Vår misjon er heller ikke å bli stjerner eller berømte, men utelukkende å by på oss selv, egen kunnskap og egne erfaringer. Vi håper du vil lytte og høre om det treffer deg.

Men tilbake til inflasjonen i podkaster, så er dette kanskje hver enkelts beste mulighet til å nå ut med sin stemme, uten sensur fra medier eller andre bransjer. Jeg har i flere år ønsket å skrive en bok, for å kunne formidle erfaringer jeg har gjort, og som jeg håper kan komme andre til gode i en eller annen form. I den evige jakten på et forlag som vil gi boken ut, er jeg nok ikke den eneste som har fått min del med refusjoner og høflige «nei takk». Men det som går igjen av begrunnelser, kombinert med at jeg ser hvilke forfattere som blir satset på, får meg til å undres over både hva det sier om publikum, og ikke minst om hvilket samfunn vi ønsker å forme. Med all respekt og melde, og jeg har ikke lest boken, nå har altså eks’en til Sophie Elise Isachsen gitt ut sin historie. Mer enn det skal ikke til for å bli et navn eller merkevare. Det forundrer meg stadig Isachsen er en slags ledestjerne i det offentlige rom, og at forlag og pressen er så utrolig klikk- kåte at de skaper dette mulighetsrommet. Man kan selvsagt beundre hennes teft for butikk, men jeg lurer noen ganger på hva fremtidens historier om samtiden vil være, når dette var idealene vi dyrket. Det må i tillegg etter hvert finnes en million ulike kokebøker, for ikke å snakke om en båtlast med ulike selvutviklingsbøker med «10 gode råd».

Så er jeg ikke dummere enn at jeg forstår markedskrefter og mekanismene som følger, og at kapitalisme og profitt styrer det meste.

Så kan vi i samme vending undres over underholdningsindustrien, som i mangel på kreativitet og innovasjon, driver en slags avansert resirkulering av kjendiser, politikere og kunstnere i stadig dårligere underholdningsprogrammer. Og det tristeste i dette, er at vi faktisk har et marked for at slike programmer eksisterer og lever i beste velgående. Jeg kan telle på en hånd hvor mange slike programmer jeg har sett mer enn ti minutter av de siste årene. The Voice og Kompani Lauritzen er hederlige unntak etter min mening, med et verdibasert konsept, gode intensjoner og med søkelys på utvikling og muligheter for enkeltmennesker.

Det har i lang tid vært kjent at verdens ressurser havner på stadig færre og færre hender. Alle tegn i tiden tilsier at dette ikke er en sunn og heldig utvikling, ei heller er den ønsket av de fleste. En enda mer skremmende utvikling er dersom stemmene og kunnskapen som slipper til i det offentlige rom og ordskifte, også blir forbeholdt en liten elite. Ikke en elite av mennesker som har til hensikt å gjøre verden et bedre sted, men som mest er ute etter å styrke sin egen merkevare. 

Jeg skal ikke hevde at verken min podkast, min eventuelt fremtidige bokutgivelse eller andre prosjekter jeg måtte forløse, gjør verden til et bedre sted. Det får andre bedømme.

Kan jeg imidlertid være en forskjell som utgjør en forskjell i ett menneskes liv på veien, så var det verdt tiden jeg brukte.

Og det er jo egentlig ikke så verst. Er det vel?