Bonusbarn og tilknytning

Kjernefamilien. Bonusfamilien.

Vi lager begreper for å ramme inn noe som kan skape en form for gjenkjennelse. Som kan skape skillelinjer for å forstå forskjeller. Før bonusbegrepet kom, var det stefamilien. Eller nyfamilien.

Bonus skal være positivt ladet. Vi ønsker å skape en positiv vinkling på noe som for mange er krevende og forbundet med noe vanskelig. Med tap. Med sorg. Med problemer.

For mange oppleves det alt annet enn en bonus.

For mange betyr det usikkerhet, frykt, sjalusi, konflikter, avmakt og resignasjon.

Etter å ha holdt et webinar om tilknytning i bonusrelasjoner onsdag, kom det en e-post i innboksen fra en bonusmor. Hun kom med en fin tilbakemelding om at webinaret hadde vært inspirerende, men samtidig sårt og vanskelig. Jeg fikk lov til å klippe ut et lite utdrag fra hennes epost, og dele det med dere:

«Jeg gikk inn i rollen som bonusmamma med varsomhet og intensjon om å være nettopp det, en bonus. Barnet tok imot meg med åpne armer, og ville ha meg med på alt. Jeg følte meg virkelig privilegert og viktig, og min partner var veldig lettet for å se hvor godt barnet tålte den nye livssituasjonen. Barnets biologiske mor tålte det ikke så godt, og begynte å si negative ting om meg til barnet. Barnet trakk seg mer og mer bort fra meg etter dette. Jeg spurte om råd i hjelpeapparatet, og de rådet meg til å trekke meg tilbake. Noe jeg også gjorde. Det kom som et sjokk da plutselig barnevernet ringte og ønsket et møte. Her kom det frem at barnemor hadde meldt meg til barnevernet, og det er for meg fortsatt uklart på hvilket grunnlag. Da barnevernet ble koblet inn, ble også min partner usikker og famlende, og han begynte i stor grad å handle etter barnemors ønsker eller trusler. Selv om saken hos barnevernet ble henlagt, har det skapt en stor frykt i meg, og en avstand mellom meg og samboeren min. Nå skal jeg ha mitt første egne barn, og jeg er kjemperedd for hvordan dette vil bli slik livet vårt har utviklet seg.»

Dette er ingen unik historie, tvert imot. Jeg har møtt mange med lignende historier. Og selv om jeg ikke selv har vært utsatt for noe så ekstremt, har også våre erfaringer krysset lignende mekanismer, og skapt usikkerhet og reservasjon. Når frykten kommer, og vi lar den styre valgene våre, blir vi sjelden gode utgaver av oss selv. Det går utover selvbildet. Det gjør noe med tryggheten vår. Det skaper avstand mellom oss, våre nærmeste, og verden utenfor.

Det er lett å si at man skal ta barnets perspektiv, eller sette barna først. Det ligger der som en idealistisk ryggmargsrefleks, og er en selvfølgelighet i 2022. Samtidig må det være lov å ivareta seg selv i møte med en ny livssituasjon. Og det er ekstremt viktig at man står sammen som partnere og familie, når utfordringer oppstår.

Sammen er man sterkere.