Bonusbarn og egne barn

Jeg lyttet forleden dag til podcasten Pia & Psyken, som ofte har spennende gjester og interessante tema. Denne gang var temaet barn etter skilsmisse, og gjesten var Sanna Sarromaa som har skrevet bok om emnet. Dette er et tema jeg selv også er opptatt av, og har mange ulike erfaringer knyttet til.

Jeg respekterer og anerkjenner også et mangfold i meninger om samme tema. Det er likevel uttalelser i denne episoden som får meg til å riste på hodet, og undres over perspektiver eller mangel på sådanne. 

Det er spesielt to ting som vekker mitt behov for å mene noe om det som blir sagt.

Saaromaa peker på sin egen harme over “kjendispar” som står frem i media og forteller om den lykkelige bonusfamilien, og hvor lite realistisk dette er i forhold til egne erfaringer. 

Undertegnede kan i likhet med Sarromaa noen ganger undres over hvor uproblematisk og rosemalt enkelte slike historier blir i media, samtidig som jeg ikke har noen posisjon hvor jeg kan påstå at det ikke er slik. Mine erfaringer fra både eget liv og som terapeut/mekler, er imidlertid at livet i bonusfamilien er langt mer komplisert og krevende.

Det som derimot vekker motstand i meg, er forsøket på å skape en slags definisjonsmakt for virkelighet. For det er nettopp det som blir uttalt; “dette er ikke virkeligheten”. 

Jeg tror vi er på ville veier dersom vi tror at vi kan definere virkelighet ut fra egne erfaringer og historier fra mennesker vi har møtt. Mine erfaringer er min virkelighet, og jeg kan utelukkende se verden fra denne. Samtidig kan jeg søke å forstå andres virkelighet som noe som kan utvide mine egne perspektiver. 

Det blir også tatt opp at noen bonusforeldre kaller egne bonusbarn som “sine barn”. Dette vekker også en slags rettferdiggjort harme hos Sarromaa. 

Jeg har vansker med å se hvorfor man ikke skal kunne kalle dem det, dersom man opplever en tilknytning til disse barna. Jeg sier stort sett alltid når jeg treffer nye mennesker, at jeg har fire barn. To er mine biologiske barn, to er mine bonusbarn. Jeg elsker dem alle fire. Så følger det også mange andre følelser og dilemma med en slik relasjon, men det utelukker verken tilknytning eller genuin kjærlighet. 

Det virker som om vi i dag har et nesten utømmelig behov for å definere eller ramme inn noe som sannheter eller ufravikelige diskurser. Og det er bemerkelsesverdig hvordan vi også har et ekstremt behov definere noe som virkeligheter utfra våre egne erfaringer. Sarromaa fremstår her på samme måte som BUFETAT og andre offentlige organer, som en talsperson for hva det er NORMALT å føle eller tenke. 

Mine erfaringer er mine. Og jeg kan dele dem med deg. 

Hvis det gir en slags gjenklang i dine erfaringer, og slik skaper en bevegelse eller anerkjennelse i det, er jeg glad for dette. 

Hvis jeg derimot søker å definere hva som er riktig eller galt, uten å reflektere over maktperspektivet som følger med, bryter det i hvert fall med min integritet og egne verdier. 

Det er mange historier der ute, som trenger å fortelles. Og det er flott at noen formidler dette. Tar man et slikt ansvar, hviler det også et parallelt ansvar for å tydeliggjøre ens egen posisjon, og ikke minst anerkjenne at måten vi lytter på preges av egne erfaringer og agens. 

Det er trist hvis den eneste måten å bli lyttet til eller få anerkjennelse på, er å rope høyt og med sterke virkemidler. 

Historier blir ikke mer autentiske av den grunn. 

Tvert imot.