Konfirmasjon og verdier

En merkedag med tradisjoner.

 

Fest. Glede. Taler. Gaver.

 

I går var jeg vitne til at siste barn i flokken vår, vakker og pyntet i sin bunad, strålte i solskinnet med festglade familiemedlemmer rundt seg. I tidligere tider ville de sagt det var «å ta steget inn i de voksnes rekker». En slik dag danner mange inntrykk, og det tar tid å absorbere dem alle. Etter tre dager med høyt adrenalin og mange følelser, er det en slags emosjonell og fysisk buklanding dagen etter. En tanke har imidlertid festet seg og skaper litt refleksjoner.

 

Dette var en kirkelig konfirmasjon. Noe som nok var mest av tradisjonelle årsaker, mer enn verdimessige. Jeg har vært en del av to andre konfirmasjoner de siste 4 årene, i en annen kirke. Disse to var spesielle, da hele seremonien i kirka var ekstremt preget av å være på ungdommenes premisser, med ungdoms uttrykk, og med sterk ungdommelig deltakelse.

 

Det var rapping fra talerstolen, kul beat og tidsriktige rytmer, konfetti og dans. Det kan for noen høres ut som om kirken har gitt opp alle sine liturgiske rammer, men tvert imot. Jeg kan nok være over middels konservativ når det kommer til enkelte trender i samfunnet, men her var jeg rett og slett stum av beundring, og overvettes begeistret. Det var rett og slett å ta ungdom på alvor, inkludere dem i liturgien, snakke deres språk, og la dem formidle på ungdoms vis. Prestens tale for dagen var i samme ånd. Dette skaper eierskap og inkludering.

 

I går var jeg vitne til en annen liturgisk tilnærming. Litt sang og ungdommelig preg, men traust. Og prestens tale var fin, men like fullt ikke helt ektefølt. Jeg trodde ikke helt på at han mente det han sa.

Og det handlet ikke om budskapet. Han sa fine ting. Han ønsket en plakat ved inngangen til kirka, hvor det sto «Perfekte mennesker ingen adgang», et tydelig budskap til ungdommen om å være ekte mennesker, og at det er lov å være «god nok». Og han talte om ungdommens ærlige og direkte måte å gi tilbakemelding på, og at det er noe forløsende og flott med dette.

 

Det jeg imidlertid ble opptatt av, og som har ligget i tankene mine siden, var hvor vanskelig det må være «å selge» et verdimessig budskap i dag. Enten om det handler om gudstro, religion, politikk, filosofi eller etikk. Tallet på ungdom som konfirmerer seg kirkelig er sterkt synkende i Norge, og kan tolkes som nok et signal om et samfunn som er i drastisk endring. Det går fort, og det vil trolig gå enda raskere i årene som kommer. Kirka har i mange tilfeller vært lite flinke til å skille politikk og tro de senere år. Det skaper avstand til mange. At stadig flere velger andre alternativer, som borgerlig konfirmasjon, viser jo at vi har et samfunn som har en stor grad av demokrati og frihet. Med et flerkulturelt samfunn, blir vi også ett med flere tradisjoner og seremonier. Dette er ikke nødvendigvis negativt, men utfordrer oss på å være inkluderende og tilpasningsdyktige, uten å miste noe viktig i prosessen.

 

Et stadig sterkere søkelys på mennesket og individet i sentrum, utfordrer oss imidlertid på å være tydelige på hva som skaper mening. Hva som holder oss sammen når livet butter imot. Hva som skaper motstandskraft når vi møter motbakker. Og ikke minst utfordrer det oss på å se hverandre. De unge menneskene jeg så på fremste rad i går, er fulle av vitalitet, potensiale og entusiasme. For å forme dette, trenger de en forankring i verdier. De trenger selvet. En identitet, en trygghet og en grunnmur.

 

De trenger noe som får livet til å henge sammen.

 

Ett liv som gir mening.