KunngjĆøringer

Kvinnedagen

Uncategorized Mar 08, 2023
Kvinnedagen.
 
For noen en dag hvor man reflekterer litt ekstra over de kvinner som gikk foran og skapte bevegelse i det mannsdominerte samfunnet.
 
For andre et skuldertrekk og et påskudd til å poste noe i sosiale medier.
 
 finnes det nok svært mange nyanser og variabler mellom disse, som hver på sin måte har sitt eget forhold til kvinnedagen 8 mars.
 
Jeg vokste opp i et hjem svært dominert av kvinner. Med fire eldre søstre og en mor i samme hus, pleier jeg fleipe med at min oppvekst var en eneste lang menstruasjonssyklus, og at det ikke er rart jeg ble terapeut og mekler. Samtidig gav det meg nok uten tvil en langt bedre evne til forståelse og inntoning til kvinners følelsesliv og ulike behov, noe jeg vil tro både min kone, mine døtre og mine klienter nyter godt av på ulike vis.
 
For meg var det en stor verdi i seg selv, og jeg er utrolig takknemlig for de verdiene og den kulturen jeg har fått med meg som følge av dette.
 
Det har derfor kanskje også farget mitt forhold til både menn og kvinner, og ikke minst til familieliv, parforhold og arbeidsliv. Min mor var hjemmeværende da jeg var liten, men det betød slett ikke at hun satt på sofaen, hadde tid til å trene fire ganger i uka, dro på årlige venninneturer eller andre personlige behov i forsetet. I tillegg til det åpenbare med 5 unger og gård, var hverdagen preget av hardt arbeid fra tidlig morgen til sene kvelden. Mine barndomsminner er i stor grad min mor og far som sover i hver sin sofa, snorkende og utslitt etter en lang arbeidsdag med få pauser. I tillegg til familie og hjem, var hun dagmamma eller jobbet deltid på kafe eller storkjøkken. Og som så mange på tiden før oljealderen, var også frivillig arbeid det som kanskje var deres egentid og arena for selvutvikling, og hun var engasjert i både misjonsarbeid, menighet og foreninger.
 
Jeg kan huske at min mor også var plaget med mangt, som i dag vil komme innenfor temaet «kvinnehelse». Med tanke på hvor mange statsledere, ministere, næringslivsledere og andre viktige og sentrale verv og posisjoner kvinner har hatt i Norge de senere år, undres det meg virkelig at vi ikke har kommet lengre, men jeg tror også det har sine åpenbare årsaker.
Som fagmann i det systemiske perspektivet er jeg svært opptatt av sammenhenger og kompleksitet i livet rundt meg. Jeg har stor respekt for vitenskap og forskning, og dens betydning for at vi tross alt har et privilegert samfunn og liv sammenlignet med tidligere generasjoner. Samtidig savner jeg andre former for nysgjerrighet, undring og kunnskapsdeling knyttet til erfaringsperspektiver og historie.
 
Det er ingen tvil om at noe av det viktigste som har skjedd i det forrige århundre- og inn det nåværende, er likestillingsperspektivene som har vokst frem, og som fortsetter å vokse. Samtidig er dette en noe ensidig debatt, med søkelys på rettigheter knyttet til makt, posisjon, innflytelse, arbeidsliv og pensjon. For å nevne noe. Og før noen misforstår og tror jeg er kritisk til kvinners rettigheter, så kan jeg slå den tanken til jorden umiddelbart. Med utgangspunkt i min mors 60 års slit i arbeidsliv for å bli minstepensjonist, er det lite jeg brenner mer for enn nettopp det.
 
Det jeg derimot savner, er et bredere søkelys på de faktiske biologiske forskjeller mellom kvinner og menn, og hvordan disse påvirker også den reelle likestillingen.
Jeg driver ikke forskning, men har jobbet med mennesker i over 23 år, de siste 17 med par og familier. Jeg har derfor truffet min del av kvinner i ulike roller. Med siste ukers fokus på vold, kvinnehelse og det faktum at vi fortsatt har en lang vei å gå knyttet til en reell jevnbyrdighet mellom kjønn, har jeg tenkt mye på egne erfaringer fra møter med kvinner.
 
For selv om de aller fleste kvinner i dag ønsker å være yrkesaktive, er det også noen som ønsker å prioritere barn og familie. Dette belønnes verken i form av pensjonspoenger eller spesiell anerkjennelse fra samfunnet rundt oss. Tvert imot, man må visst kjempe for å få aksept for et slikt livsvalg i 2023. De kvinner som ønsker å være yrkesaktive, også etter å ha fått barn, er etter mitt skjønn fortsatt hovedansvarlige for «det tredje skiftet», som handler om hovedansvar for hus, hjem og barn. Og det handler ikke om at mennene ikke er involvert i verken hus eller barn. Tvert imot nok en gang, de aller fleste yngre generasjoner menn er absolutt mer involvert og tar sin del. Men min erfaring er at menn ofte tar noe lettere på slik oppgaver, kanskje har en noe mer «avslappet» standard, og at også mange menn/fedre ikke nødvendigvis har det i sitt erfaringsgrunnlag fra egen oppvekst, å se alle de små og store detaljer som får et maskineri som et hjem til å fungere. Vi har andre egenskaper- vel så viktige, men som fyller andre behov og roller. Menn er også generelt flinkere til å prioritere seg selv og egne behov, både med hensyn til karriere og interesser. (Så skal det legge til at jeg også opplever menn som kanskje noe mindre krevende ift hva som skal til for å ha det bra i livet, men det er en påstand med et visst behov for nyansering som et innlegg som dette ikke dekker. )
 
Men det jeg kanskje aller mest legger merke til, er at kvinners helse er mer sårbar for stress og belastning, enn det menns helse tilsynelatende er. Og med det mener jeg evnen til å koble ut stressfaktorer som en del av dette.
 
Jeg tror kvinner i langt større grad sliter med dårlig samvittighet og stress knyttet til barn og omsorgsroller (selv om det selvsagt er personlige variabler), og at de i småbarnsfasen og barnas oppvekst slites i større grad mellom arbeidsliv og familieliv. Det handler ikke om at fedre bryr seg mindre, men at de i større grad virker å koble dette ut når de er på jobb. Det følger etter mitt skjønn også større krav til kvinner knyttet til å gjøre nytte av de nye mulighetene, og samfunnsmessige sanksjoner om de ikke gjør det. Så har vi selvsagt presset om å se bra ut, om å følge den seksuelle frigjøring, imøtekomme barn og partners behov, følge opp venninner og sosiale settinger, dugnader, øvrig familie og ivareta egen livsstil og helse.
 
Så selv om min mor nøt lite godt av dagens mange muligheter som dagens generasjoner kvinner, virker det på meg som om kvinner i 2023 opplever å strekke til i enda mindre grad enn tidligere generasjoner. Stress og forventninger blir heller ikke mindre av influenser-industrien som flommer over av suksesshistorier retusjerte i all sin prakt, og sosiale mediers enorme makt og algoritmer, som gjør oss alle utmattet av mulighetstyranniet det presenterer.
 
Kvinner mellom 35-65 som jeg møter i min kliniske hverdag er svært ofte utslitte. Og svært mange har kroniske plager med diffuse symptomer som verken partnere, leger, helsevesen eller myndigheter virker å ha interesse av å lytte til eller følge opp i den grad det er nødvendig. Og det triste er at det virker som om ofte heller ikke kvinnene selv ønsker å se på hva årsakene til slike plager representerer. Da snakker jeg ikke om kvinnene som kjenner det på kroppen, men kvinner med makt og posisjon, eller kvinner uten slike belastninger. Noen ganger virker det rett og slett at de med minst empati og forståelse, er andre kvinner.
 
Det kjennes vågalt å synse om slike sårbare tema på en så viktig dag, som først av alt er for kvinner der ute. Som mann skal jeg trå varsomt og med respekt for ting jeg kun observerer og erfarer utenfra. Likevel oppleves det som naturlig å reise spørsmålene om hvorfor det er slik, ikke minst fordi jeg selv ser hvor mye det koster både samfunn, familier og individer at det ikke snakkes om disse sidene av likestillingens praksis og fokus. Det er kanskje ikke så rart flere velger bort barn og partner når man ser omkostningene som følger med.
 
Jeg tror likevel- selv om jeg verken er forsker, lege eller spesialist, at dersom vi skal få et større fokus på kvinnehelse og en reell endring til det bedre for mange der ute, må man i større grad erkjenne at biologien spiller en stor rolle. Og at det ikke nytter å forsøke presse folk inn i den samme trakten, men finne trakten som passer menneskene.
 
Jeg anser både stress og forventninger som viktige kilder til fremdrift og utvikling, men i riktig mengde til riktig tid. Og jeg tror ikke man må være forsker for å se at det stresset og forventningspresset mange lever under i dag, er spesielt helsemessig gunstig.
 
Min mor er nå 87 år, og er heldigvis fortsatt så sprek at hun kan bo hjemme med hjelp fra et fantastisk helsevesen. Hun er sammen med min kone min største inspirasjon for både jobb, parforhold og familieliv, og fantastiske rollemodeller for de jentene jeg er forelder for.
 
Jeg heier på kvinnene.
 
Gratulerer med dagen.
Close

50% fullfĆørt

Til trinn

Lorem ipsum dolor sitte amet, consectetur adipiscing elit, sed do eiusmod tempor incididunt ut labore et dolore magna aliqua.