Bonusbarn og oppdragerroller

Bonusforelder.

 

Bonusfamilier.

 

De gamle og forslitte uttrykkene stemor, stefar og stesøsken forsvant ut med vaskevannet, da samfunns- aksepten for skilsmisser og samlivsbrudd skjøt fart for 20- 25 år siden. Jesper Juul, dansk familieterapeut, introduserte for alvor bonus-begrepet i sin tid- og hevdet hardnakket at bonusforeldre ikke skulle ha ansvar for oppdragelsen til partnerens barn.

 

Dette idealet lever videre. Og det er mye som kan sies å forsvare det som et grunnprinsipp. Barn velger ikke foreldrenes samlivsbrudd, ei heller deres valg om å inngå nye forhold eller stifte ny familie.

Like fullt, er det så enkelt?

 

Kan man virkelig bare skru av en naturlig voksenrolle i en familiesituasjon?

Og et enda viktigere spørsmål; er det sunt eller bra læring for barn, og forholde seg til en voksen i en familie, uten en naturlig autoritativ rolle?

Idealer er viktige. De setter en standard for hva vi bør strekke oss etter, noen verdier vi skal tilstrebe. Samtidig er idealer nettopp det; idealer.

 

For noen fagmiljøer og faglige røster synes å ri disse idealene som apostlenes hester, og nekter å anerkjenne at livet ikke kommer med en ferdig oppskrift. Det som er riktig eller bra for en familie, eller for ett barn, trenger ikke være det for en annen.

For om samboeren må jobbe overtid for å betale regningene som forfalt for en måned siden, er det ikke så lett å skulle overta ansvaret uten en viss form for oppdrageransvar i dens sted. For de som står med ansvaret alene, fordi den biologiske forelderen nok en gang uteblir fra foreldremøter eller samvær, kan det være livsnødvendig å ha en annen voksen å spille på lag med. Sykdom kan ramme alle, skal man ikke da støtte og hjelpe den man bor sammen med, også i en oppdragerrolle?

Min praksis har vist meg utallige slike situasjoner, hvor ikke idealer strekker til. Hvor ikke 1+1 =2. Og jeg har selv fått erfare at det ikke verken er lett eller gunstig å innta en perifer og utydelig voksenrolle, når livet skjer og man må håndtere kriser underveis.

Samtidig har jeg fått erfare verdien, gleden og den virkelige bonusen med å få nye barn inn i livet. Det demper savnet etter egne barn. Det knytter bånd av et rent valg om å elske ett barn, ikke av blodsbånd.

 

I helgen konfirmeres mitt yngste barn. Mitt bonusbarn vel og merke. Men det er litt mitt barn også, selv om jeg aldri verken kan eller vil erstatte de biologiske foreldrene.

I stedet har jeg en annen rolle. En rolle som noen ganger kan være komplisert, trøblete, frustrerende og vanskelig.

 

Men som mest av alt har beriket livet mitt. Mye. Hver dag, herfra til inn i evigheten.

Fordi kjærlighet er et daglig valg.

 

Og fordi bonusbarn også trenger tydelige bonusforeldre.