Vi kan ikke kreve mer liv – uten å gi plass til livet

Denne gang startet det med et utspill fra sjefslegen i NAV, Marit Hermansen: 

“Gravide sykmelder seg for ofte”. 

“Graviditet er ikke en sykdom”.  

“Det er ikke farlig å være sliten”. 

Utsagnet traff en nerve – ikke bare hos gravide, men hos mange som kjenner på presset i dagens arbeidsliv. Og den traff en nerve hos undertegnede, en nerve som har dirret i lang, lang tid. For dette kommer på toppen av en rekke lignende utspill fra politikere, næringslivsledere,embetsverk og andre aktører i og rundt arbeidslivet som har makt, og som stadig påpeker at dagens generasjoner misbruker sykelønnsordningen. At arbeidsmoralen er svakere enn før. At vi må stramme inn.

Men det disse aktørene sjelden snakker om, er hvordan HELE samfunnet har endret seg. Hvordan tempoet har økt - og fortsetter å øke eksponentielt. Hvordan kravene har blitt flere – både fra arbeidsgivere, fra samfunnet og fra oss selv. Hvordan informasjonsstrømmen aldri stopper. Hvordan begge foreldre nå jobber fullt, men i tillegg ofte blir foreldre mye senere i livet, og hvor utdanning og karriere står helt sentralt tidlig i livet for å kunne etablere seg og henge med. Hvordan vi som samfunn har endret oss mer og mer i retning av en måte å leve på som fjerner oss fra hva som er naturlig for oss. Hvordan kompleksiteten i tjenester og systemer gjør det vanskelig å se helheten. Skal man peke på én faktor som årsak, må man også våge å se hele bildet.

Det er ikke farlig å være sliten. 

Nei, det er i utgangspunktet ikke det. Men der tidligere generasjoner har tynt kroppen ned til beinet fordi de måtte, har vi hatt andre muligheter. Men kanskje er det også det mulighetsrommet som har brakt oss dit vi er på systemnivå, og som også påvirker hver enkelt av oss. Mennesket og vårt nervesystem er av natur ekstremt tilpasningsdyktige, men når systemene vi omgir oss med endrer seg kontinuerlig og raskt, klarer kanskje ikke den menneskelige biologien å endre seg like raskt som systemet krever. 

Vi er ikke bygget for slik fart. 

For en drøy uke siden skrev jeg et innlegg på Instagram-kontoen parterapeuten_anders, der jeg tok til motmæle til Hermansens uttalelser, og til orde for individuell tilrettelegging for gravide. Responsen var overveldende. Innlegget traff noe dypt – et behov for å bli sett, forstått og møtt med respekt. Det kom en strøm av oppfordringer om å skrive en kronikk. Dette er tilsvaret. Å sette et liv til verden er ikke en sykdom, og mange kvinner uttrykker selv at de finner verdi i det å være i aktivitet og jobb så lenge de orker. Aktiviteten er naturlig, men tilpasses kroppens yteevne. Noen klarer det, andre klarer det ikke. Noen trenger til og med å bremses. 

Når Hermansen peker på at ansvaret og løsningene ikke skal ligge hos den gravide, men hos arbeidsgiver eller partner, så vitner det om liten forståelse for den hverdagen familier står i. Eller for hvordan arbeidslivet reelt fungerer. Arbeidslivet ønsker ikke tilrettelegge, fordi det koster. Fordi det utfordrer effektivitet og produksjon. Hermansen viser liten kunnskap om den spagaten mellom familieliv og jobb som bare øker, og hvor kvinner fortsatt ofte har den største belastningen. Ikke bare fordi arbeidsfordelingen hjemme fortsatt er noe skjev i mange familier, men også fordi kvinner ofte fortsatt har arbeid som knyttes til omsorgsoppgaver og høy belastning, og fordi biologien mellom menn og kvinner fortsatt er like ulik som den alltid har vært. Kulturen vår virker å forsøke og benekte at denne forskjellen i biologi eksisterer.

Den siste uken har politikere som Astrup (H) og Brenna (Ap) igjen gått ut med pekefingre, og pekt på at folk utnytter systemet – denne gang med utgangspunkt i en enkelt leges uttalelser om folk som sykmelder seg i ferien for å forlenge den. Dette er utspill som gjenspeiler en holdning som oftere og oftere viser seg, og som bærer preg av mistillit og mistenkeliggjøring. Det er helt sikkert riktig at noen utnytter systemet. Men skal alle skjæres over én kam? Skal vi virkelig bygge politikk på enkelteksempler, og ignorere det store bildet? I min praksis med enkeltmennesker, par- og familier har jeg ikke kunnet unngå å legge merke til trenden de siste 15 år. Hvor flere og flere blir syke, ofte kronisk syke. Hvor foreldre som får barn som blir syke, også voksne barn, men hvor vi ikke har et system som lengre makter å hjelpe foreldre. Hvor foreldrene må bære byrden av omsorgen og løsningene selv, men hvor det ikke tilrettelegges for å kunne gjøre det. Og i 8 av 10 tilfeller er det kvinnene som blir syke, men hvor de opplever at de ikke blir trodd. At de kjenner på skam og utenforskap. At kroppen presses til det punkt hvor den kollapser. 

Det er egentlig ikke vanskelig å forstå hvorfor. For vi som kultur tar ikke vare på kvinner. 

Jeg har gjennom 25 år aldri møtt et menneske som sier at de ikke ønsker å være en del av et fellesskap. Ja, noen er mer introverte enn andre, og liker å ha muligheten for å trekke seg tilbake når det trengs. Men alle ønsker å være en del av et fellesskap. Vi trenger andre mennesker. Vi trenger relasjonell kontakt. Vi trenger å føle at vi betyr noe, at livet vårt gir mening. I en kultur som har arbeidsliv som en sterk diskurs, vil utenforskap fra arbeid være en eksistensiell trussel. At det finnes mennesker som vil utnytte et system basert på tillit, det både tror og forstår jeg. 

Jeg er ikke naiv. 

Men når så mange faller utenfor arbeidslivet, og ikke kommer tilbake, handler det ikke mest av alt om misbruk av tillit. Det handler om menneskesyn og verdier, og at vi må justere vårt syn på systemet. Skal vi løse det må vi forstå det på gruppenivå, men løsningene må gi større rom for menneskelige variabler og individuell tilpasning. 

Sykelønnen er derfor ikke problemet. Problemet er hvordan vi har rigget et system som ikke evner å tenke nytt. Et system som bruker de samme narrativene og de samme løsningsforslagene, selv når virkeligheten har endret seg. Hvor mye midler brukes ikke på meningsløse utredninger for å få folk i jobb, der alle skal presses gjennom den samme trakten- nettopp fordi det ligger en grunnleggende mistillit fra systemet til enkeltmennesket? En uføretrygd er ikke en livstidsdom, men den kan gi økonomisk forutsigbarhet og ta bort press og usikkerhet på hva enkeltmennesker kan forholde seg til. Kan man heller snakke om hvordan vi skal gi uføretrygdede mulighet for å være bidragsytere i samfunnet ut fra interesser og kapasitet? Hvor er deltidsstillingene for dem som ikke klarer full jobb? Hvorfor diskrimineres mennesker som har vært utenfor arbeidslivet i ansettelsesprosesser? Hvorfor har erfaring blitt en hemsko når du skal finne deg ny jobb? Hvor er forståelsen for at vi er forskjellige?

Andre Mundal skriver om systemparadokset – at de flinkeste slutter. Etter krigen trengte arbeidslivet kvinner. Senere kom likestillingen, færre deltidsjobber og en stadig mer effektiv produksjonslinje. Alt skulle gå fortere. Forventningene steg, og tempoet økte. Og det fortsetter å øke. Nå står vi ved et bristepunkt. Vi er ikke bare slitne – vi er i en eksistensiell krise som samfunn.

Dette gjelder ikke bare gravide. Det gjelder alle som kjenner på spagaten mellom familie og arbeid, mellom egne behov og systemets krav. Det gjelder dem som jobber i helsevesenet, i skolen, i politiet – yrker der bemanningskrisen ikke bare er et tall, men en daglig realitet. Skal vi møte disse utfordringene, må vi velge en annen kurs. Det vil koste. Ikke bare i kroner og øre, men i vilje til omstilling.

Vi må forstå utvikling på gruppenivå, men tilpasse på individnivå. Det handler ikke om kvinner mot menn, eller offentlig mot privat. Det handler om å skape plass til hver enkelt. Et samfunn som spiller på lag. Et samfunn som tåler både styrke og sårbarhet.

Jeg har fulgt mange debatter de siste årene. Sykefravær og sykelønn. Klima og miljø. Strømpriser og vindmøller. Eldreomsorg og forsvar. Felles for dem alle er at det mangler ledere som vil noe. Som tør å si det som det er: At vi må omstille oss. At det vil kreve smertefulle prioriteringer. At det vi gjør ikke virker.

Tilliten i det norske samfunnet er under press. Og vi er alle medskyldige i å bygge den ned. Bare det å skrive denne kronikken koster meg noe. Jeg kjenner på selvsensur. På frykten for å bli misforstått, kansellert, stemplet. Men jeg tror det er gjennomgripende. Det er derfor folk blir syke av å strekke seg for langt. Det er derfor mange går for lenge i jobber og parforhold som bryter dem ned. Og det er derfor så mange velger å avstå fra debatten – fordi belastningen er for stor.

Jeg vil rette en sterk oppfordring til kritikerne: Bryt bekreftelsesfellen. Slutt å tviholde på et narrativ som låser debatten fast. Våg å se helheten. Skal vi få mennesker i jobb, må vi tenke nytt. Vi må tilrettelegge individuelt, ha flere deltidsstillinger – ikke minst for dem som er kronisk syke. Vi må ta biologiske forskjeller på alvor. Kvinner og menn – og variasjonene innen disse gruppene – må møtes med forståelse, ikke med standardiserte krav.

Men hvis vi ønsker et varmere samfunn, der de norske verdiene får leve videre, og der vi tar vare på de svakeste – da må vi tenke nytt. Da må vi våge å si det som det er. Ønsker vi  høyere fødselstall? Ønsker vi flere som står utenfor inn i arbeidslivet?

Da må vi gi plass til livet.