Gjenkjennelsens kraft

Gjenkjennelsens kraft.

Vi søker å høre til et sted, helt fra vi kommer inn i denne verden. Tilknytning. Tilhørighet. Kjærlighet og kontakt. Det er vanskelig å si at noe er mer eller mindre viktig enn de andre.

Bekreftelser, forståelse og anerkjennelse er viktige verdier for å oppnå en tilhørighet med andre. Samtidig har vi en annen verdi, som kanskje er vel så viktig.

Gjenkjennelse.

Den kommer i mange former, i mange kontekster, og fyller mange ulike behov. Gjennom gjenkjennelse finner vi oss selv i andre mennesker. I en partner, i barna våre, i våre foreldre eller i venner. For min del er det også viktig at de som søker min hjelp og veiledning opplever en grad av gjenkjennelse. At de kan ha tillit til at jeg kan bidra med noe viktig i deres prosess. Noe som beveger. Noe som treffer.

For at de vi ønsker å hjelpe skal oppleve en slik gjenkjennelse, må vi by på oss selv. Å sitte tilbakelent og avstengt, med å bare stille spørsmål, vil neppe høste opplevelser av å bli forstått. Ei heller at vi deler noe mellom oss, i våre respektive skjebner og liv. Å bli utålmodig, instrumentell og instruerende vil heller ikke legge grunnlag for et fellesskap, et felles mål eller en felles prosess.

Gjenkjennelsen trer frem i det personlige. Det personlige legger grunnlaget for det relasjonelle. Det relasjonelle båndet mellom terapeut og klient, veileder og veisøker, eller rådgiver og rådsøker. Og i det relasjonelle båndet ligger sprengkraften. Sprengkraft til å skape endring.

Kraften i slik gjenkjennelse kan ikke undervurderes. Den må ikke tas lett på. Og makten den gir, må behandles varsom og respektfullt.

 Tilbake i mitt eget liv kan gjenkjennelse være forskjellen på gode dager og mindre gode dager. På en opplevelse av likevekt og det være på bølgelengde, eller det å bli overveldet eller grepet av avmakt og ensomhet. Å holde et foredrag som treffer, eller bommer totalt.

Gjenkjennelsens kraft skaper bølger i ditt liv.

Slik det gjør i mitt.