Krav og forventninger

Krav.

Forventninger.

Jeg møter disse ordene og deres mange følgesvenner hver eneste dag. I eget liv. På jobb. I media.

Folk raser over strømpriser, drivstoffpriser, lønnsoppgjør, statsbudsjettet. I dag leste jeg at «det rases mot uakseptable innstillinger av fergeavganger» noen steder i landet. Osloskolens deltakelse i Pride skaper steile fronter av meningsutvekslinger, hvor argumentene hagler om fordommer, hersketeknikker og skjulte motiver.

 I mitt daglige virke møter jeg folks forventninger til hverandre, til det offentlige, til livet, hver eneste dag. Jo bedre vi har det, dess mer forventer vi. Vi virker umettelige i hva vi ønsker, trenger og mener oss berettiget til.

Forventninger blir også tunge å bære. For mange blir de for tunge. Samliv går i oppløsning. Karrierer oppgis. Folk blir syke. Resignasjon, desperasjon eller destruktive løsninger i affekt.

 Har vi blitt for kravstore? Forventer vi ikke for mye av livet? Tåler vi motbakker? Eller lager vi motbakker vi egentlig ikke behøver?

Hvor har det blitt av pliktene våre?

Er det ikke der vi bør begynne? Hvordan vi alle kan BIDRA til en bedre hverdag i eget liv? For de nærmeste rundt oss? For å skape et bedre lokalsamfunn, en bedre verden?

Jeg er ikke noe bedre enn noen andre.

 Jeg fortviler over drivstoffprisen hver gang jeg fyller tanken. Jeg grøsser og forbanner at det skal koste meg skjorta å ta meg en varm dusj. Jeg klager over trivialiteter. Jeg brummer mørkt og dystert hver gang toget er forsinka. Jeg fortviler over at ikke mine nærmeste ser de samme behovene jeg ser.

Men er det riktig? Er det berettiget?

Jeg lever i et av verdens beste land. Et land med uendelige muligheter. Jeg har en jobb. Jeg har verdens beste partner. Jeg har familie. Jeg har helsen intakt.

 Likevel er jeg fokusert på det som skaper misnøye. Og jeg blir foret med incentiver fra digitale plattformer, som sementerer min misnøye.

Er det ikke på tide å kreve litt mindre.

På tide å leve litt mer.