Meninger og balanse

Meninger. 

Mange har en mening om noe. Noen har en mening om alt. Andre ytrer sjelden en mening. 

Jeg lytter til podcaster til og fra jobben. Det er en fin måte å få litt input på, når hverdagen er hektisk. Noe er bra, noe er dårlig. Noen ganger blir jeg entusiastisk engasjert, andre ganger bare oppgitt og lei meg av det jeg hører. 

Og noen ganger rett og slett provosert. 

Å bli provosert trenger ikke være negativt. Tvert imot, det kan være mye energi i det, som driver oss fremover. Kunsten er å finne balansen. Å bli passe provosert, og kanalisere det til noe konstruktivt. 

Men hva skal til for å få til en slik balanse?

Det er lett å peke på ytre faktorer. At det er mer utfordrende å få dette til når vi opplever oss presset eller stresset, når vi er slitne eller trøtte, eller når livet går litt i veien for det vi forsøker få til. Da er det lett å føle at man er fanget i mønstre eller av situasjoner man ikke kan påvirke. 

Sånn er det som oftest ikke. 

Selvsagt vil det være rammefaktorer man ikke kan gjøre stort med, men samtidig vil vi som oftest ha valgmuligheter. Selv om de noen ganger er vanskelige å få øye på eller oppleves som reelle muligheter, vil gjerne handlingsrommet være der ut i fra hvordan man punktuerer. 

Min egen erfaring er at handlingsrommet først og fremst kommer ut i fra mine egne holdninger eller egen forforståelse. Noen ganger er det vanskelig å se dette selv, og jeg trenger å lufte det med en annen. Det kan være en kollega. En veileder. En venn. Min ektefelle. Det meningsfulle i det jeg gjør, er nettopp å speile mennesker i slike livsprosesser.

Jeg pleier å si til mine klienter at jeg verken driver med avansert kvantefysikk eller hjernekirurgi. Jeg jobber med relasjoner, følelser og tankemønstre. Mye er logikk, mye handler om å være et medmenneske. 

Men det er samtidig noe av det vanskeligste i livet, ikke minst fordi den eneste opplæringen man får er gjennom å leve og erfare det. 

Og fordi alltid noen vil mene noe om det man gjør eller sier.