Skilsmissebarna

Skilsmissebarna.

Begrepet har levd med meg i et langt yrkesliv. Det er en gjentagende formulering, som preger fagdiskusjoner og nyhetssaker. Bonusbarn og bonusforeldre forsvinner i denne diskusjonen.

For det handler om barna etter bruddet.

I dag leste jeg en artikkel fra NRK Troms og Finnmark, hvor det stilles spørsmålstegn ved sammenheng mellom atferdsvansker i skolen og skilsmisse/samlivsbrudd. En skole ytrer mistanke om at det kan ligge årsaksforklaringer her, og en forsker fra FHI imøteser dette og peker på at det er for lite forskning på området.

Dette overrasker meg på flere måter. Og det bekymrer meg til dels.

Det burde ikke overraske noen i 2022 at barn reagerer på foreldrenes samlivsbrudd. Ei heller at flere får emosjonelle utfordringer knyttet til bruddet, og prosessen foreldrene har i etterkant av brudd. Dette er godt kjent i fagfeltet. Det overrasker meg likevel at det hevdes at barns reaksjoner overses. Som et premiss er jeg ikke enig i dette.  

Barn kan ikke sykemelde seg etter et brudd, sies det i artikkelen. Det kan foreldrene. Likevel er dette en mildt sagt søkt sammenligning, da foreldre har et helt annet ansvar i etterkant av et brudd, og at det å sykmelde seg ikke nødvendigvis er en god løsning verken for voksne eller for barn. Det er noen ganger en nødvendighet, men ingen ønsket situasjon for de fleste. På samme tid blir slike generelle sammenligninger igjen noe som segmenterer en hel gruppe, uten å se nyanser og individuelle forskjeller. Min erfaring de siste 10 år er at vi har blitt mer bevisste på å snakke med barna om bruddet. Både som fagfelt og som foreldre. Men for mange barn er det vanskelig å snakke om, for andre er det ikke verken ønskelig eller nødvendig. Det viktigste er at de inviteres til å snakke om det.

Mine barn hadde tydelige emosjonelle vansker på hver sin måte i etterkant av bruddet mellom meg og deres mor. De ble preget i lang tid etterpå. Det har gjort mye med relasjonene mellom barn og foreldre, på godt og vondt. Jeg tror de alltid vil forbinde bruddet med noe negativt for egen del.

Det betyr ikke at alternativet ville vært bedre. Ei heller betyr det at det er ensbetydende med at alle deres tidligere, nåværende eller fremtidige utfordringer kan tilskrives bruddet. Jeg savner en mer helhetlig måte å se barns oppveksthistorier på. At vi søker se større sammenhenger. Når man skal forske på en sammenheng mellom atferdsvansker og samlivsbrudd; tar man da også med i betraktning en rekke andre forhold?

• Tempoet i barns liv?
• Foreldrediskurser og forventninger?
• Alle de inntrykk og impulser barn utsettes for i deres hverdag?
• Digital belastning- altså hvordan skjermbruk påvirker atferd?
• Rammer i skoleverket? Er skolen tilpasset barns behov?

Dette er bare noen av flerfoldige rammefaktorer jeg tror har minst like stor betydning for barns oppvekstsvilkår etter ett brudd, som et samlivsbrudd. Det betyr ikke at jeg ikke tror samlivsbrudd for mange barn har en stor relevans, tvert imot. Det er hevet over enhver tvil. For barn er det et traume.

Jeg savner like fullt et mer helhetlig fokus.

Mennesket er lagd for å håndtere traumer. Hjernen evner å tilpasse seg det oppvekstmiljøet man tilbys. Hvordan barn kan håndtere og leve videre etter et traume, er opp til oss voksne.

Men da trenger vi et samfunn som ser breiere enn enkeltfenomener.