Skjermbrukens skyggesider

For de som har fulgt meg en stund, vet dere at jeg er levende engasjert og opptatt av sammenhenger.

Sammenhenger mellom ulike fenomener og deres utslag i kontakten mellom mennesker, og hvordan vi kan søke mer bærekraftige løsninger også relasjonelt for fremtiden.

I kronikken nedenfor, tas det opp fra enda en fagperson med bred og lang erfaring, at vi vet lite av konsekvensene rundt skjermbruken blant både barn og voksne. Hjernen utsettes for helt enorme mengder inntrykk og informasjon hver eneste dag. Kombiner det med det tempoet vi lever livene våre i, og de forventninger vi har til livet som følge av den levestandard vi har opparbeidet oss. Det er tankevekkende.

For 4 år siden var jeg på ferie med familien på en campingplass. En morgen gikk vi for å stelle oss ved fellesanlegget, og vi passerte en ung mor med et lite barn, knapt større enn at det kunne stå oppreist ved mors fang. Barnet forsøkte få kontakt med moren, med lett pludring og lyder av lett usikkerhet. Morens blikk var i mobiltelefonen. Da vi 10 minutter etter tuslet tilbake foran samme familie, var scenarioet presist likt. Den eneste forskjellen var barnets gråt og tydelige misnøye. Morens blikk var fortsatt rettet mot telefonen, uten noen form for interaksjon eller inntoning på barnet.

Dette gjorde inntrykk som jeg fortsatt har med meg.

Vi som voksne skaper rammene for dette sirkuset. Et sirkus med konstant stimuli og underholdning, og null evne til kjedsomhet eller tilstedeværelse. Kombiner det med en foreldrediskurs hvor vi ikke er i stand til å la barna takle egne utfordringer eller tåle smerte. Mange foreldre uttrykker de er redde for å traumatisere barna. Og det for helt normale livsbelastninger.

Ja, pandemien var nok ikke til hjelp for mange barn. Samtidig er det farlig å få et blikk som handler utelukkende om pandemien. Dette startet lenge før pandemien, og det vil komme langt flere og enda mer krevende livssituasjoner enn en pandemi i årene som venter oss.

Da er det svært viktig at vi ser enda mer grunnleggende på løsninger og tiltak. Hvis skjermer er det som skal dominere hverdagen vår, hva vil skje med grunnleggende tilknytningsprosesser mellom barn og voksne i årene som kommer? Kan vi ivareta de gode sidene og fordelene med ny teknologi, men samtidig få en bedre balanse mellom den digitale og analoge verden for barn og voksne?

Hvordan stiller du deg til denne problemsstillingen, og hva kan hver enkelt av oss bidra med for å endre utviklingen?