Vi trenger hverandre. Løft blikket.

Temaet åpner for en rekke mer eller mindre småironiske poenger jeg lett  skal hoppe forbi, da temaet er for viktig til å spøke med sådan en dag. Like fullt vil jeg ta fatt i et par sentrale problemstillinger knyttet til tema, som jeg synes det er viktig å utfordre.

 

Jeg har så langt lest og hørt forholdsvis mange stemmer og kronikker, og mange retter seg mot de unges helseutfordringer i en verden som stadig blir mindre, og hvor mulighetene er mangfoldige.

 

Mye er skrevet de siste to årene om hvor mye pandemien og restriksjonene ødela for en generasjon. De har sogar fått en egen, og ganske enkel betegnelse; corona-generasjonen. Senest i en tilfeldig samtale på toget i dag, ble denne generasjonen benevnt som «handicappet» med bakgrunn i hva de mistet. Det er vel ingen tvil om at de unge ble kraftig rammet av restriksjoner og begrensninger, men der mange har konkludert, er undertegnede fortsatt noe avventende til hva langtidseffektene vil vise. Etter hva jeg har møtt og sett i min egen praksis gjennom flere år, var de unges, og for så vidt den generelle psykiske uhelse i befolkningen- i rask nedadgående kurve allerede lenge før pandemien. Årsakene er mange og sammensatte, og en kronikk vil aldri kunne yte rettferdighet til et så komplekst fenomen. Årets tema er likevel interessant å dvele ved, og jeg ønsker å sette søkelys på to hovedpoenger.

 

 

Her finner jeg ingen motargumenter. Vi trenger hverandre. Det har vært et uomtvistelig faktum siden tidenes morgen. Viktigst etter våre grunnleggende fysiologiske behov, har vi vært avhengige av flokken for beskyttelse og samarbeid lengre enn vi kan huske. I nyere tid har kjærlighet og tilhørighet også vokst frem som fundamentale behov. Samtidig har mennesket begrenset kapasitet til hvor stor flokken kan være, gjerne et maksimalt antall på ca 150, for at vi kan ha oversikt og oppleve en reell nærhet til medlemmene i flokken.

 

Derfor er det et paradoks at et av våre mest uttalte mantra i det 21 århundre handler om uavhengighet og selvstendighet, og at dine nærmeste venner er 1028 stykker på facebook.

Disse to behovene/ mantraene trenger ikke stå i motsetning til å trenge hverandre. Å utvikle en selvstendighet, det å kunne stå godt i seg selv og håndtere utfordringer er definitivt en nødvendig styrke. Det er også positivt at man i dag står rustet til å eksempelvis bryte ut av destruktive forhold som følge av større økonomisk uavhengighet, eller at man kan ta avstand fra familiesystemer eller relasjoner som begrenser ens livspotensiale.

 

Samtidig vil jeg gjerne fremsnakke avhengighet til andre mennesker, i kraft av å anerkjenne dets betydning for å ha noen å dele livets gleder og byrder med. For å ha andre som står en nær og som kan utfordre hverandre til begges vekst og utvikling. Sammen er vi sterke. Sammen blir vi noe større enn hver enkelt alene. Så lenge vi kan la selvet i en relasjon få naturlig rom og plass, konkurrerer det ikke med fellesskapet. Selvstendighet og fellesskap er gjensidig avhengig av hverandre. I den senere tid har det blitt et sterkt fokus på singellivet, og at stadig flere velger dette. For noen kan det nok helt klart være et bedre alternativ enn dårlige eller vanskelige relasjoner. Like fullt kan jeg si at jeg svært få ganger har møtt mennesker som drømmer om å bli gamle og dø alene.

 

For unge mennesker er nettverk og venner ekstremt viktig. For de som faller utenfor, blir en helt essensiell faktor knyttet til å utvikle en egen identitet og trygghet i seg selv, mer eller mindre fraværende. For oss litt eldre, har vi kanskje en sterkere tro og trygghet i oss selv, men vi har stadig behov for å utforske og utfordre. Samtidig har vi en uhyre viktig rolle å spille i de yngres liv. Vi er rollemodeller. Vi staker ut kursen. Vi legger premissene for deres senere erfaringer. Om vi har et ensidig fokus på uavhengighet og idylliserer å være alene, skaper vi kanskje et vrengebilde av livets realiteter.

 

 

For vi trenger hverandre. Løft blikket.

 

 

Hvilket bringer meg til neste poeng.

 

 

Se deg rundt på toget. På bussen. På busstoppet. I kantina. På tribuna i pausen. I sofaen. Kanskje også rundt frokostbordet.

 

Ser du mange med blikket oppe?

 

Mobiltelefonen har blitt en naturlig del av kroppen. Dessverre. Å miste mobiltelefonen virker være på høyde i alvorlighetsgrad med en livskrise. Jeg har dessverre erkjent mer enn en gang min avhengighet til dette djevelske elektronikkhelvetet, som limer blikket mitt ned til skjermen. Vi er slaver til algoritmene, og den binder vår oppmerksomhet. Den skaper en tilgjengelighetskultur som gjør oss ute av stand til å håndtere utilgjengelighet. Den gir oss en verden av muligheter, som dreper all kreativitet skapt ut av kjedsomhet. Og den skaper et vrengebilde av normalitet, hvor vi måler oss opp mot hele verden, bare for å bekrefte vår middelmådighet.

 

 

At pandemien har fått en så enorm posisjon knyttet til psykisk uhelse, sammenlignet med eksempelvis mobiltelefonen og sosiale medier, er for meg ubegripelig. At vi ikke snakker mer om hva barn, unge og voksne menneskers kosthold har å si for vår psykiske helse, er også ubegripelig. At vi ikke snakker mer om hvor stor betydning fravær av frisk luft og naturopplevelser har å si for vår psykiske helse, er sant og si ubegripelig. At ikke vi snakker mer om sammenhenger og mer strukturelle utfordringer, er… ja, rett og slett ubegripelig.

 

Men skal vi se sammenhenger, må vi alle løfte blikket. Og ikke bare det, vi må være nysgjerrige på det vi ser. Vi trenger å utforske. Vi trenger å prøve og feile. For 10 år siden var jeg en ivrig forkjemper for psykisk helse inn i læreplanene, frem til jeg selv gjennom livskriser har erfart og innsett at man ikke kan lese seg til kunnskap om seg selv og egne sårbarheter. Vi som voksne har et enormt ansvar som rollemodeller, og vi konkurrerer med TikTok, Instagram og algoritmene. Vi trenger å vise de unge vei og hva som er virkelig. Vi trenger å erfare for å forstå og tåle livet.

 

Mine tre læresetninger i livet er: På seg selv kjenner man ingen andre. For å forstå andre, må du først forstå deg selv. Du blir deg selv i møte med andre mennesker..

 

Derfor trenger vi hverandre.

 

Og kanskje bør vi også løfte blikket innover, og våge å bli kjent med oss selv.