Ensomhet

Kjenn tyngden i ordet. Det trekker deg ned, som en sump av leire som sluker deg sakte, uten at du kommer deg løs.

Ensomhet.

Noen tenker på ensomhet som å være alene. Uten nettverk. Uten vennskap. Uten nærhet.

Men er det så enkelt?

Min erfaring er noe annet. Jeg har møtt mennesker i livssituasjoner hvor alt er på plass. Tilsynelatende.

Jobb. Karriere. Partner. Barn. Sosialt nettverk og et pulserende liv. Alle blikk inn tenker at dette er mennesker med alt på stell. Lykken må være formidabel.

Men nei….

Jeg kjenner mennesker som har det godt med partner, godt med barna, godt med venner… men som likevel bærer lengsler om å fylle tomrommet i seg selv. For ikke snakke om den ensomheten som kan råde i et parforhold uten retning og innhold. Noen vil hevde at ensomhet i savnet etter tosomhet er aller mest uutholdelig eller selvutslettende.

Mange har kjent på ensomhet gjennom tiden vi har vært gjennom. Mye har vært skrevet om de mange, som sliter med tap av tid med andre mennesker. Barn, eldre, studenter med flere. Samtidig er det kanskje på tide å erkjenne at ensomhet var en stadig voksende følelse hos de mange, lenge før pandemien og dens konsekvenser. Stadig flere snakket om mangel på kontakt, enten med seg selv eller de nærmeste rundt seg. Det er ingen selvfølge at hullet etter ensomhet fylles nå som alt går tilbake til det gamle. Tvert imot. Det kan til og med øke.

Alt handler om hva slags samfunn vi ønsker oss. Alle snakker om betydningen av å bry seg. Ta vare på hverandre. Skape treffpunkter, og å ta tilbake livene våre. Men hva slags liv vil vi ta tilbake, sånn egentlig?

Det er ingen tvil om at vi alle savner noe nå. Noen savner turen på puben. Andre en kino med en venn. Noen savner å kunne reise, andre savner tid på kontoret. Noen savner bare følelsen av å ikke måtte passe på hva man gjør, hvem man kommer i kontakt med, hvor man kan gå, hvem som følger med. Personlig savner jeg en dag hvor ikke det er kriseoverskrifter i media, eller å kunne reise på besøk uten å sjekke hvem som er syke eller om man selv er syk.

Men mest av alt savner jeg en debatt om hva slags samfunn vi vil skape i etterkant av alt dette, for folks ensomhet var der lenge før vi havnet i isolasjon og smittevern- helvetet.

Og da må vi tørre stille spørsmål ved om den gamle “normalen” gav mening.