Ferierefleksjoner

Det er siste kveld av sommerferien 2022.

Jeg bestemte meg tidlig i ferien, at jeg i år skulle dele et usminket og ekte bilde på hvordan den har vært.

Riktignok bestemte jeg meg for dette, på et tidspunkt hvor ferien virket å bli ganske kjip. For selv om jeg hver eneste dag de siste 3 ukene før jeg selv tok ferie, hadde snakket med mine klienter om betydningen av forventningsavklaringer, var det nettopp det som skapte en skeiv start på min egen ferie.

For allerede i forsøket på å avklare forventninger, ble det tydelig at ferien kunne by på trøbbel. Misforståelsene kom tett, opplevelsen av å være hotelldirektør uten lønn inntraff tidlig, feriebudsjettet krympet ekstremt raskt da vaskemaskina tok kvelden, og bilens service slett ikke bare ble en enkel service. Ferieturen ble kortere og kortere allerede i planleggingsfasen, og sommerværet glimret med sitt fravær. Og ikke nok med det. Min avhengighet til den forbannede mobilen ble nok en gang synlig, for i hvert eneste ledige øyeblikk med mulighet for en viss tilstedeværelse og ro, fant jeg meg selv naglet til sofaen med øynene klistret til skjermen.

Trist. Rett og slett nitrist.

5 uker med muligheter for ro, hygge og gode opplevelser, virket i beste fall å være en dårlig ide.

I en stille stund for meg selv i det som kunne vært sommersol og varme, men i stedet var sol og jærsk kuling på det vindfulle Vestlandet, hakket jeg tenner mens jeg konkluderte med at jeg  i hvert fall ikke skulle falle for fristelsen og presentere noe Instagram- vennlig glansbilde av min egen ferie.

Så sitter jeg her på slutten av ferien, og innser at jeg kanskje ikke har hatt så verst likevel.

Nå hjelper det selvsagt på at vi de siste 4 dager har hatt sol OG varme, faktisk opp mot 30 grader, og at følelsen av sommer endelig inntraff. Men mest av alt innser jeg at ferien mest av alt har gitt meg det jeg trenger mest av alt.

Tid.

Jeg har hatt tid til å kjede meg. Tid til å tenke. Tid til å lese, og tid til å være sammen med de viktigste menneskene i livet mitt.

Jeg har fått besøke min mor. Barna har hatt sommerjobber, og/eller hatt egne ferieturer med venner og kjærester. Selv gjenoppdaget jeg den herlige følelsen av å kjøre bil i vårt langstrakte land, sammen med min beste venn og partner i livet. Det har vært gode bøker, god mat og god vin.

Nei, jeg har ikke hatt den enestående ferieturen. Jeg har heller ikke brukt naturen i den grad jeg elsker. Ikke har jeg trent som jeg tenkte, ei heller fikk jeg opp hagestuen jeg drømmer om i år heller.

Men jeg har hatt tid.

Hvilket får meg til å innse at den viktigste verdien i livet mitt faktisk er nettopp det.

Tid.