Denne gang startet det med et utspill fra sjefslegen i NAV, Marit Hermansen: 

“Gravide sykmelder seg for ofte”. 

“Graviditet er ikke en sykdom”.  

“Det er ikke farlig å være sliten”. 

Utsagnet traff en nerve – ikke bare hos gravide, men hos mange som kjenner på presset i dagens arbeidsliv. Og den traff en nerve hos undertegnede, en nerve som har dirret i lang, lang tid. For dette kommer på toppen av en rekke lignende utspill fra politikere, næringslivsledere,embetsverk og andre aktører i og rundt arbeidslivet som har makt, og som stadig påpeker at dagens generasjoner misbruker sykelønnsordningen. At arbeidsmoralen er svakere enn før. At vi må stramme inn.

Men det disse aktørene sjelden snakker om, er hvordan HELE samfunnet har endret seg. Hvordan tempoet har økt - og fortsetter å øke eksponentielt. Hvordan kravene har blitt flere – både fra arbeidsgivere, fra samfunnet og fra oss selv. Hvordan informasjonsstrømmen aldri stopper. Hvordan begge foreldre nå jobber fullt, ...

Trenger vi en internasjonal mannsdag?

Er det synd på mannen anno 2024? Er mannsrollen i en krise? Disse spørsmålene dukker ofte opp når vi diskuterer den internasjonale mannsdagen. Mange menn topper dystre statistikker: selvmord, alvorlig sykdom, ensomhet, depresjon og utenforskap. Flere menn forblir single og barnløse. Mange er sinte og legger ansvaret over på feminisme og likestilling. Men er dette hele bildet?

Menn har ofte blitt sett på som mindre i stand til å sette ord på følelser. Mange hevder at menn ikke er naturlig utrustet til å snakke om følelser, men heller bør kjenne på dem. Men hjelper dette menn? Kanskje, kanskje ikke. Det er likevel viktig å ansvarliggjøre menn, ikke for alle verdens kriger og elendighet, men for deres egen helse og velvære. Dette krever at menn også har mot til å be om hjelp, til å oppsøke legen ved behov, til å snakke med partneren eller kompiser når livet kjennes vanskelig. De fleste menn har kanskje ikke fått øve seg på å ha et emosjonelt språk, ...

 Hva slags samfunn ønsker vi oss?

Et klipp med Meryl Streep som sirkulerer på nettet, hvor hun peker på Donald Trumps harselering med en funksjonshemmet mann i en valgtale, har grepet mange. Meg selv inkludert. For hun peker på noe helt vesentlig med oss som samfunn, som nasjoner, som enkeltmennesker, og hvordan vi skaper en kultur hvor polariseringen øker for hver dag som går. Selv om Trump er et enkelt eksempel å trekke frem, er han langt fra alene. Han er selve symptomet på et langt større problem.

Når rollemodellene for unge mennesker er lykkejegere som Oskar Westerlin og Sophie Elise, legger det premisser for en hel generasjon. Disse to er bare to av mange eksempler på en industri hvor fokuset handler om egen vinning, og hvor ethvert forsøk på å stille spørsmål ved deres kyniske markedsføring, blir møtt med harselering, ansvarsfraskrivelse eller "ingen kommentar". Når kulturen vår preges av tv-programmer som fremelsker bedrag, kynisme, mobbing og sosialpornografi, og som fors...

 I dag feirer vi frigjøringsdagen. For noen av oss ligger dette nærmere enn andre, for de aller fleste tar friheten vi har for gitt. Andre har fortsatt minner om krig, frihetsberøvelse og maktutøvelse. Med krigen i Ukraina, har vi alle fått en påminnelse om hvor skjør frihet er, og hvor sterkt man kan og er villig til å kjempe for å bevare og beholde frihet.

Det var også mennesker som risikerte og ofret livet sitt for at du og jeg skulle ha friheten vi har i dag. Heldigvis har det de siste år kommet flere sterke skildringer på filmlerretet, som gjør det lettere for oss som ikke har erfart dette på kroppen, å minnes hva det kostet de det gjaldt. For meg betyr det også en bevissgjøring om å være takknemlig, verdsette det jeg har, og ikke minst være bevisst på hva som må til for å bevare det samfunnet vi har.

Det er også viktig å reflektere over at frihet er svært mye forskjellig, og at de mulighetene vi har i dag er noe de generasjonene før oss bare kunne drømme om. Det følger et...

Den siste uka har stått i utviklingens tegn. Prosjekter som har kommet i gang, har begynt å høste fruktene av innsatsen man har lagt ned, og andre prosjekter som har vært underveis ser snart dagens lys. Og det hører med historien at noen prosjekter kanskje ikke er modne enda, og vil få ligge i fred en stund til.

Mange kloke røster har rådet meg mer enn en gang, om å begrense hva jeg går inn i eller markedsfører meg under. Og jeg hadde mest sannsynlig tjent en del på å lytte til disse rådene, om jeg var opptatt av kortsiktig og utelukkende økonomisk gevinst. Men den aller største grunnen til at jeg nå har satset 100% for egen maskin, er nettopp mulighetene for å få lov å leke fritt, og utforske nye sider ved meg selv og min praksis.

Tro til dette prosjektet, har jeg til nå fått lov å spille litt ball med min sønn i utviklingen av vår fotballpodkast, med søkelys på motivasjon og relasjon. Denne helgen lanserer jeg min andre podkast på noen få måneder, sammen med profesjonsveilede...

"Beauty". 

Ordet har vært med meg i hele dag. Har levd i meg, i søken etter å finne et godt ord som dekker dets innhold og betydning. 

Beauty. Ordet er ikke mitt. Det ble gitt meg av ett annet menneske, i ett øyeblikks varsomhet. En samtale. Et møte i søken etter mening. 

Du tenker kanskje det handler om det ytre. Eller ett smykke, eller noe annet vakkert. Men nei. Det handler om verdier. 

Mening. Verdier. Handlinger.

Sammen skaper de for meg integritet. Et samsvar mellom hva jeg opplever som meningsfullt, hvilken verdier som skal ligge til grunn, og hvordan handlingene mine følger opp verdiene mine. Det er min integritet. For meg er det en nødvendighet med en slik kongruens mellom de tre hjørnesteinene i livet mitt. Dersom jeg ikke handler i tråd med mine verdier, eller mine verdier og handlinger samsvarer med hva som skaper mening, blir jeg ikke bare en dårlig utgave av meg selv. Jeg blir ulykkelig. Utilfreds. Rastløs og innadvendt. 

Jeg har levd slik store deler...

Det er siste kveld av sommerferien 2022.

Jeg bestemte meg tidlig i ferien, at jeg i år skulle dele et usminket og ekte bilde på hvordan den har vært.

Riktignok bestemte jeg meg for dette, på et tidspunkt hvor ferien virket å bli ganske kjip. For selv om jeg hver eneste dag de siste 3 ukene før jeg selv tok ferie, hadde snakket med mine klienter om betydningen av forventningsavklaringer, var det nettopp det som skapte en skeiv start på min egen ferie.

For allerede i forsøket på å avklare forventninger, ble det tydelig at ferien kunne by på trøbbel. Misforståelsene kom tett, opplevelsen av å være hotelldirektør uten lønn inntraff tidlig, feriebudsjettet krympet ekstremt raskt da vaskemaskina tok kvelden, og bilens service slett ikke bare ble en enkel service. Ferieturen ble kortere og kortere allerede i planleggingsfasen, og sommerværet glimret med sitt fravær. Og ikke nok med det. Min avhengighet til den forbannede mobilen ble nok en gang synlig, for i hvert eneste ledige øy...

Gjenkjennelsens kraft.

Vi søker å høre til et sted, helt fra vi kommer inn i denne verden. Tilknytning. Tilhørighet. Kjærlighet og kontakt. Det er vanskelig å si at noe er mer eller mindre viktig enn de andre.

Bekreftelser, forståelse og anerkjennelse er viktige verdier for å oppnå en tilhørighet med andre. Samtidig har vi en annen verdi, som kanskje er vel så viktig.

Gjenkjennelse.

Den kommer i mange former, i mange kontekster, og fyller mange ulike behov. Gjennom gjenkjennelse finner vi oss selv i andre mennesker. I en partner, i barna våre, i våre foreldre eller i venner. For min del er det også viktig at de som søker min hjelp og veiledning opplever en grad av gjenkjennelse. At de kan ha tillit til at jeg kan bidra med noe viktig i deres prosess. Noe som beveger. Noe som treffer.

For at de vi ønsker å hjelpe skal oppleve en slik gjenkjennelse, må vi by på oss selv. Å sitte tilbakelent og avstengt, med å bare stille spørsmål, vil neppe høste opplevelser av å bli forstå...