For de som har fulgt meg en stund, vet dere at jeg er levende engasjert og opptatt av sammenhenger.

Sammenhenger mellom ulike fenomener og deres utslag i kontakten mellom mennesker, og hvordan vi kan søke mer bærekraftige løsninger også relasjonelt for fremtiden.

I kronikken nedenfor, tas det opp fra enda en fagperson med bred og lang erfaring, at vi vet lite av konsekvensene rundt skjermbruken blant både barn og voksne. Hjernen utsettes for helt enorme mengder inntrykk og informasjon hver eneste dag. Kombiner det med det tempoet vi lever livene våre i, og de forventninger vi har til livet som følge av den levestandard vi har opparbeidet oss. Det er tankevekkende.

For 4 år siden var jeg på ferie med familien på en campingplass. En morgen gikk vi for å stelle oss ved fellesanlegget, og vi passerte en ung mor med et lite barn, knapt større enn at det kunne stå oppreist ved mors fang. Barnet forsøkte få kontakt med moren, med lett pludring og lyder av lett usikkerhet. Morens b...

Krav.

Forventninger.

Jeg møter disse ordene og deres mange følgesvenner hver eneste dag. I eget liv. På jobb. I media.

Folk raser over strømpriser, drivstoffpriser, lønnsoppgjør, statsbudsjettet. I dag leste jeg at «det rases mot uakseptable innstillinger av fergeavganger» noen steder i landet. Osloskolens deltakelse i Pride skaper steile fronter av meningsutvekslinger, hvor argumentene hagler om fordommer, hersketeknikker og skjulte motiver.

 I mitt daglige virke møter jeg folks forventninger til hverandre, til det offentlige, til livet, hver eneste dag. Jo bedre vi har det, dess mer forventer vi. Vi virker umettelige i hva vi ønsker, trenger og mener oss berettiget til.

Forventninger blir også tunge å bære. For mange blir de for tunge. Samliv går i oppløsning. Karrierer oppgis. Folk blir syke. Resignasjon, desperasjon eller destruktive løsninger i affekt.

 Har vi blitt for kravstore? Forventer vi ikke for mye av livet? Tåler vi motbakker? Eller lager vi motbakker vi egent...

Skilsmissebarna.

Begrepet har levd med meg i et langt yrkesliv. Det er en gjentagende formulering, som preger fagdiskusjoner og nyhetssaker. Bonusbarn og bonusforeldre forsvinner i denne diskusjonen.

For det handler om barna etter bruddet.

I dag leste jeg en artikkel fra NRK Troms og Finnmark, hvor det stilles spørsmålstegn ved sammenheng mellom atferdsvansker i skolen og skilsmisse/samlivsbrudd. En skole ytrer mistanke om at det kan ligge årsaksforklaringer her, og en forsker fra FHI imøteser dette og peker på at det er for lite forskning på området.

Dette overrasker meg på flere måter. Og det bekymrer meg til dels.

Det burde ikke overraske noen i 2022 at barn reagerer på foreldrenes samlivsbrudd. Ei heller at flere får emosjonelle utfordringer knyttet til bruddet, og prosessen foreldrene har i etterkant av brudd. Dette er godt kjent i fagfeltet. Det overrasker meg likevel at det hevdes at barns reaksjoner overses. Som et premiss er jeg ikke enig i dette.  

Bar...

MAKT.

Maktutøvelse. Maktmisbruk. Avmakt. Definisjonsmakt. Maktsymmetri.

Makt utspiller seg i ulike sammenhenger. I systemer, i konflikter, i relasjoner. Listen er lang over hvor vi møter maktens kompleksitet.

Jeg har møtt den i mange sammenhenger. I mine nære relasjoner, i yrkeslivet, i organisasjoner. Man merker dens nærvær langt oftere enn det uttales og settes ord på. Jens Bjørneboe sa en gang: «Enhver person som tillegges makt unntas kritikk. Det bør være motsatt. Enhver person som tillegges makt og posisjon, bør være under konstant mistillit».

Med andre ord; Makt må forvaltes med forsiktighet. Vi trenger å utfordre maktposisjoner.

Forleden ble makt et tema i et spennende møte med et nytt bekjentskap. Vi fant en felles grunntone i vår nysgjerrighet over makt som begrep og makt i samspill. Det gav energi og nye tanker, tanker som lever videre og vokser. Tanker som på ett tidspunkt skal foredles.

I dag har jeg kjent på avmakt. Avmakt over å ikke kunne hjelpe n...

Kjernefamilien. Bonusfamilien.

Vi lager begreper for å ramme inn noe som kan skape en form for gjenkjennelse. Som kan skape skillelinjer for å forstå forskjeller. Før bonusbegrepet kom, var det stefamilien. Eller nyfamilien.

Bonus skal være positivt ladet. Vi ønsker å skape en positiv vinkling på noe som for mange er krevende og forbundet med noe vanskelig. Med tap. Med sorg. Med problemer.

For mange oppleves det alt annet enn en bonus.

For mange betyr det usikkerhet, frykt, sjalusi, konflikter, avmakt og resignasjon.

Etter å ha holdt et webinar om tilknytning i bonusrelasjoner onsdag, kom det en e-post i innboksen fra en bonusmor. Hun kom med en fin tilbakemelding om at webinaret hadde vært inspirerende, men samtidig sårt og vanskelig. Jeg fikk lov til å klippe ut et lite utdrag fra hennes epost, og dele det med dere:

«Jeg gikk inn i rollen som bonusmamma med varsomhet og intensjon om å være nettopp det, en bonus. Barnet tok imot meg med åpne armer, og ville ha me...

Jeg lyttet forleden dag til podcasten Pia & Psyken, som ofte har spennende gjester og interessante tema. Denne gang var temaet barn etter skilsmisse, og gjesten var Sanna Sarromaa som har skrevet bok om emnet. Dette er et tema jeg selv også er opptatt av, og har mange ulike erfaringer knyttet til.

Jeg respekterer og anerkjenner også et mangfold i meninger om samme tema. Det er likevel uttalelser i denne episoden som får meg til å riste på hodet, og undres over perspektiver eller mangel på sådanne. 

Det er spesielt to ting som vekker mitt behov for å mene noe om det som blir sagt.

Saaromaa peker på sin egen harme over “kjendispar” som står frem i media og forteller om den lykkelige bonusfamilien, og hvor lite realistisk dette er i forhold til egne erfaringer. 

Undertegnede kan i likhet med Sarromaa noen ganger undres over hvor uproblematisk og rosemalt enkelte slike historier blir i media, samtidig som jeg ikke har noen posisjon hvor jeg kan påstå at det ikke er slik. Mine erf...

Meninger. 

Mange har en mening om noe. Noen har en mening om alt. Andre ytrer sjelden en mening. 

Jeg lytter til podcaster til og fra jobben. Det er en fin måte å få litt input på, når hverdagen er hektisk. Noe er bra, noe er dårlig. Noen ganger blir jeg entusiastisk engasjert, andre ganger bare oppgitt og lei meg av det jeg hører. 

Og noen ganger rett og slett provosert. 

Å bli provosert trenger ikke være negativt. Tvert imot, det kan være mye energi i det, som driver oss fremover. Kunsten er å finne balansen. Å bli passe provosert, og kanalisere det til noe konstruktivt. 

Men hva skal til for å få til en slik balanse?

Det er lett å peke på ytre faktorer. At det er mer utfordrende å få dette til når vi opplever oss presset eller stresset, når vi er slitne eller trøtte, eller når livet går litt i veien for det vi forsøker få til. Da er det lett å føle at man er fanget i mønstre eller av situasjoner man ikke kan påvirke. 

Sånn er det som oftest ikke. 

Sel...

Påsken er her. 

Ferietid.

I hvert fall for de fleste, hvor det for noen innebærer tradisjoner med hytte, ski eller trilling av egg. 

Kanskje har du andre tradisjoner i din familie. 

Men for noen innebærer det tid med såre minner. En tid hvor man før hadde familien samlet, mens den nå er spredd for alle vinder. En tid med familien samlet, nå har du kanskje to familier. En med mor og en med far. Og nye familiemedlemmer til både glede og frustrasjon. 

Ferier og fritid gir oss muligheten til å trekke pusten, og til å komme nærmere hverandre. Til å roe ned, og til å samle krefter. Samtidig kan det forstørre opp de utfordringer vi ellers overser eller feier under teppet, nå som vi kommer tettere på hverandre. 

Hvordan griper du an en sådan problemstilling? 

Ser du en mulighet, eller gjemmer du deg for realitetene? Overveldes du av problemer, eller griper du utfordringene?  Lar du det begrense deg, eller søker du å forstå mer av deg og de du har rundt deg?

Påsken er her. Snart er den ...